torsdag 14. februar 2013

Masken

Jeg har alltid sett på meg selv som to personer, meg selv - 16 år gammel jente - Masken 6 - 13 År. det er veldig rart det, fordi jeg er 16 år, å jeg lever den dagen i dag nokså normalt som andre 16 år gamle jenter gjør tror jeg, men samtidig så lever jeg hele tiden i det med fra jeg var bitte liten.. Å det er vondt, det er kjempe vondt,det er vanskelig å være to personer. Jeg trur vi alle mennesker har forskjellige personer i oss, å det er noe jeg syntes er ganske fantastisk med måten vi mennesker er lagd på, men jeg tenker det at hvis vi først er forskjellige personer og har forskjellige personligheter med oss selv? Så kunne jeg så veldig gjerne ønske at det ikke var den type 2-person jeg hadde. Fordi det er ikke den personen jeg vil være, jeg kunne ønske at når jeg spoler tilbake til 6-år gammel så kunne jeg ønske jeg spolte tilbake til noe trygt og godt, og det gjør jeg jo så klart også, men den type 2 personen jeg spoler tilbake, er så mye mer en bare det vonde også men det er så mye grusomt vondt.. 
j
Jeg er 16 år gammel - Ja, da er man jo ganske voksen da er man ikke? Da pleier man jo å ville bo litt mer for seg selv kanskje? gjør man ikke? men jeg er ikke slik, rett før jul ble jeg flyttet hjemmefra, bor hos ei Tante og Onkel fordi at barnevernet mente det at det ikke var trygt nok for meg å bo hjemme slik det var nå ( Menneske, våkn opp! Jeg ble utsatt fra jeg var 6-13 år gammel , skulle dere ha flyttet meg ut måtte dere ha gjort det før.. å ikke nå) Men .. slik  er det liksom bare ! det er ikke slik de voksne tenker,å slik de voksne tenker overdøver barnets tanke og ønske og følelse. Jeg føler meg overtrukket, kjørt over, trødd over de største grenser jeg har, å det er å bli flyttet i fra dem, jeg har vokst mine rote på, dem jeg har vært sint hos, dem jeg har hatt det godt hos, dem jeg har kranglet med, vært sinte på, hatt det flott med, jeg tenker det at vi alle har en sånn person, eller slike personer har vi ikke vell? Å det er godt og vont, men det er mest av alt på en måte godt, et sted der man bare kan være seg selv? er ikke det det vi mennesker må ha? elle tar jeg helt feil nå?

Nå snakker jeg på en måte om mitt vonde på en veldig rar måte, høres ut som dette er lagt ut i avisen bare som en stor bokstav, men så glemmer jeg at dere kan ikke se meg, og kan derfor heller ikke tenke noe om meg på en måte, dere vet ikke hvem jeg er - å det er så godt, det er så godt å kunne vite at ja, nå kan jeg bare skrive uten at noen vet hvem som skriver. Men da vet jeg at noen vet, å det er dêt som betyr noe , at noen i det hele tatt leser, og vet...og vil vite!

6 - År gammel
Mørket falt på plass
alt ble så mørkt
ting ble så tungt
det var noe veldig stort
noe veldig tungt
så langt
så vondt
så grusomt
hadde ikke ord
hadde ikke beskrivelse
hadde ikke forklaring
hadde ikke en tanke
i fra å være så liten, til å oppleve noe stort
hun ble eldre
overgrepene ble eldre, 
overgrepene fortsatte
så vondt
så ubeskrivelig
så skammelig
Hvorfor meg - hvorfor du
hvorfor du - mot meg
Så mange ting ei liten jente tenker på
så mange ting ei lita jente kjenner på
så mange ting ei lita kjente overlever
så mange ting ei lita jente opplever
Hvorfor så vondt.